Sucks to be me, right?

Hver dag har jeg en kamp med meg selv. Det er en kamp som består av at jeg ikke skal gråte. Jeg skal ikke vise noen svakheter. Jeg skal ikke vise at jeg har det vondt, og jeg skal ikke vise at alt rundt meg tærer på meg. Dette er i håp om at det skal bli borte. At jeg skal fortrenge det. At alt skal bli som før. 

Det blir aldri som før. Dette er slik livet er. Livet er ikke designet for at det skal være enkelt. Ikke for meg, og ikke for deg. Det er spesielt vanskelig å vise følelser når jeg er i nærheten av pappa. Han liker det ikke. Han liker ikke at jeg gråter, og han hater at jeg gjør det i nærheten av han. Det vet jeg, det trenger han ikke si. Jeg merker det på hvordan han oppfører seg når jeg har hatt en dårlig dag og ikke har det så bra som jeg skulle håpe på. Jeg tror egentlig han oppfører seg slik fordi han hater å se folk som er triste. Det går så utrolig inn på han det med sykdommen til mamma. Det går inn på alle i familien, livene våres blir påvirket av det. Alle avgjørelsene vi tar, de tar vi med hensyn til mamma. For å være helt ærlig er jeg dritt lei av det. Jeg får ikke lov å ha en dårlig dag uten at noen skal kjefte på meg for det. Jeg får ikke lov til å felle en tåre uten at jeg blir utspørt om hvorfor. Jeg er alltid nødt til å låse meg inne på rommet eller på badet hvis jeg gråter. Det blir for mye.

Jeg tenker utrolig mye på livet. Det faktum at de dagene og timene som passerer. Det er livet. Det minuttet, det sekundet, det er livet. Jeg tror ikke vi tenker over dette nok. Alt vi gjør, alt vi står for og ikke minst alt som blir gjort av andre. Alt dette er med å påvirke livet vårt. Både positivt og negativt. Noen mener kanskje at livet går ganske enkelt og greit. Personlig så elsker jeg tatoveringen til Sophie Elise, der det står " A smooth sea never made a skilled sailor." Det er utrolig sant. Det er ikke mulig å bare flyte gjennom livet uten å møte på noen nedturer. Ofte gjør disse nedturene deg sterkere og mer selvsikker. Dette er ikke alltid tilfellet da.. 

De som har fulgt med på denne bloggen har kanskje fått med seg at livet mitt har mange nedturer. Utrolig mange. Til tross for alle disse nedturene så har jeg et ganske bra liv. Jeg klarer å se positivt på livet. I tillegg så setter jeg mer pris på ting. Det å kunne le eller snakke med mamma, det er helt fantastisk. Hun er min nærmeste. Jeg kunne ikke klart meg uten henne. Jeg kjenner allerede at jeg savner henne. Nå er hun på et rehabliteringssenter, der hun skal være i tre uker. Jeg savner henne allerede. Jeg kan ikke tenke meg et liv uten henne, og jeg vet ikke hvordan jeg kommer til å reagere hvis sykdommen tar knekken på henne. Jeg ser henne bli tynnere, jeg ser henne slite. Jeg ser henne ha det vondt, jeg ser henne gråte og jeg ser henne le. Noen ganger tenker jeg på hvordan livet ville vært uten henne. Helt ærlig så tror jeg verdenen min ville rast sammen. Jeg vet ikke om jeg hadde klart å holdt meg stående oppe. Jeg tror all denne positiviteten jeg har bygget opp kommer til å bli negativitet. Jeg tror jeg kommer til å få et sammenbrudd da. Jeg klarer rett og slett ikke tanken. Tårene kommer hver gang jeg tenker på det. Hvis jeg snakker om det blir det verre. Det er en av grunnene til at jeg aldri snakker om det. 

Det gjorde det ikke bedre at både mormor og morfar er døde. De var to helt fantastiske mennesker som jeg elsket så høyt. Hele familien elsket dem. Nå er de borte for alltid. Jeg ser på mamma at hun savner dem. Jeg ser at det har forverret hele tilstanden hennes. Jeg kan begynne å gråte bare ved tanken på at dem er døde. 

Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Livet går videre, men jeg vet ikke om jeg vil være med.

Nå sitter jeg og jobber med litt skolearbeid. Jeg sto opp klokken 11(!!) fordi jeg hadde tilsammen minst tre mareritt i natt, så da orket jeg ikke tanken på å sovne i frykt av at jeg skulle ha enda et mareritt. Så da sto jeg opp og spiste litt vafler og så på ski på tven sammen med familien. Føler meg skikkelig trøtt nå, og angrer på at jeg sto opp, men får jo mer ut av dagen! Dessuten spiste jeg frokost idag, noe jeg sjelden gjør i helgene. Til vanlig står jeg opp i 2-3 tiden og får middag til frokost. Så det er ikke noe sunt liv jeg har i helgene. I hverdagene er det annerledes. Da står jeg gjerne opp klokken 7, lager meg frokost, sminker meg og går på skolen. Forskjellen er vel at i ukedagene er jeg nødt til å stå opp, dessuten er jeg den eneste som står opp. Litt kjipt i grunn, men er ganske chill.

Så nå skal jeg jobbe med en sosiologioppgave, skal levere den om en uke. Har ikke fått sett på oppgavene enda, så det kan bli veldig spennende. Jeg fikk 5- på sist innlevering i sosiologi, noe jeg er svært fornøyd med. 

Vi fikk forresten igjen karakterene våre igår, grunnet treige lærere! Men uansett, så hadde jeg ingen 3 eller 2. Fikk et snitt på 4,2 der jeg hadde to femmere, og resten firere. Er utrolig fornøyd, trodde jeg skulle få minst to 3'ere. Håper bare jeg opprettholder dette frem til sommeren!

Fikk du et bra snitt?

fra her går alt bare nedover

Etter to lange dager der en av dem har vært begravelse, så er jeg helt utslitt. Både mentalt og fysisk. Er såvidt jeg klarer tanken på at jeg må skifte på sengen etterpå. Kom hjem for ikke så veldig lenge siden. 

Var i baren igår sammen med søsteren min og søskenbarnene mine. Vi satt der til den stengte, men flinke meg drakk bare cola. Jeg og søsteren min lå i flere timer i senga i natt og bare snakket. Om alt mulig, var så godt. Hun er en av mine nærmeste familiemedlemmer, og også en utrolig god venn. Vi har aldri kranglet, og vi har alltid hatt ett vennskapelig forhold. Det er jeg utrolig takknemlig for. 

Nå må jeg nesten avslutte. faller snart av stolen av trøtthet. Skal skifte på sengen, også skal jeg sove.

denne dagen har vært den verste jeg har hatt på flere måneder og år.

Det er bare et par måneder siden 18. oktober, da mormor døde. Nå er det 8. januar og morfar er død. Han døde i dag tidlig, klokken 9. Jeg vet ikke helt hva jeg føler. Er så tom. Jeg føler egentlig ingenting. Prøver egentlig å bare tenke på andre ting. Jeg har ikke sett han på flere år, siden han fikk alzheimer og hadde ikke husket meg igjen. Nå har mamma og pappa reist for å være med søskenene til mamma. Da sitter jeg alene her med hunden. Det er litt godt å være alene, og bare glemme alt. Egentlig har jeg en skoleoppgave som jeg burde jobbet med, så får se om jeg får gjort noe. Har nettopp avpyntet juletreet, så nå blir snart julen kastet ut.

Det er så rart. På under et år, så har jeg mistet tre stykker. Jeg har aldri mistet noen før, ikke før 22 juli. Det er helt forferdelig, og jeg skulle ønske jeg ikke hadde opplevd det. Følelsen når du får beskjed om at en venn har vært savnet i 19 timer, og når du får vite hva som har skjedd med han... Det er ikke ord for det. 

Med mormor gikk det så fort. Tre uker før hun døde var hun på ferietur til Italia og følte seg helt frisk. En uke senere fikk hun diagnosen kreft, og etter to uker døde hun. Alt gikk så fort. Jeg som egentlig skulle være med henne i vinter. Jeg og mamma hadde snakket om at jeg skulle ta bussen til henne noen helger for at hun skulle ha selskap. Det ble det ingenting av. 

Det er så hardt å miste noen, jeg har ikke innsett det enda. Jeg tenker at jeg skal besøke mormor igjen, og at morfar fortsatt sitter på eldrehjemmet og spiser sjokolade. Slik er det ikke, men jeg forstår det ikke. 

Nå er det blitt jul enda en gang. Det er noe spesielt med julen egentlig, det betyr vel egentlig at man må vaske ekstra mye, jobbe mer og stå opp tidligere. Har blitt vekket klokken 11 for å vaske hver dag i ferien min som startet på fredag. triste saker altså, haha. Neida, det går bra. Har vært en god del jobbing nå, men det er slik som må til. 

Har også pyntet juletreet - alene, som vanlig. Tradisjon... not. I tillegg måtte jeg trøste min mor fordi hun var så lei seg for at hun ikke kunne hjelpe til pga. sin sykdom. Det er alltid slik, at hun begynner å gråte fordi hun føler hun ikke hjelper til. Så blir jeg lei meg, og så blir det bare stress og tårer. Every year. 

Therefore; Jeg har ikke julestemning. Har ikke hatt det på en evighet. Det er selvsagt koselig å samle familien til et godt måltid, pakker og kos, men det er ikke noe spesielt for meg. Når jeg var yngre var det slik at jeg gledet meg sånn til julaften, nå er det mer "åja, jul ja.."

Tror ikke jeg er den eneste som har det slik, har snakket med en god del andre som heller ikke har julestemning.